Jeg har tidligere skrevet om John Julius Norwichs bok om den katolske kirkes paver, og vi holder oss i «The Normans in the South» og «The Kingdom in the Sun» ved Middelhavets kyster og i det som i dag er Italia.
Bøkene tar for seg hele historien til det normanniskstyrte kongedømmet Sicilia. Vi får høre om de første frankiske normannerne som under hundre år etter Gange-Rolvs død kom til Sicilia og de sørlige delene av den italienske halvøya, først som leiesoldater, senere med klare mål om å oppnå adelsposisjoner, og følger dem så i nesten 200 år til kongedømmets fall.
Den første boka tar oss gjennom perioden fra 1016 til 1130, hvor det stadig kommer flere normannere til Italia for å prøve lykken, gjerne som en konsekvens av at det var begrenset hvor små enheter man kunne dele baroniene og gravskapene i Normandie opp i, så sønnene som ikke lå an til å arve farens tittel heller prøvde seg i sør. Et vendepunkt i historien kommer med ankomsten til Robert Guiscard, som ikke bare nøyer seg med å være en av den tysk-romerske keisers vasaller, men gjør de første forsøkene på å samle flere og flere av de føydale enhetene på halvøya. Når hans halvbror Roger så kommer og på oppdrag fra sin bror erobrer hele Sicilia er vi virkelig i gang. Den første boka slutter med at paven blir nødt å godta opprettelsen av kongedømmet Sicilia og kroner nevnte Rogers sønn Roger til konge. (Det er _mange_ med samme fornavn i begge bøkene, så det er veldig nyttig med slektstrær for kongeslekta og en av de andre sentrale slektene bakerst)
I den andre boka følger vi kongedømmets historie fra Roger IIs kroning i 1130 til det til slutt igjen faller i klørne på keiseren i 1194. På veien møter vi en rekke mer eller mindre kjente historiske skikkelser, hvor de fleste har det til felles at de hadde fortjent å være bedre kjent enn hva de faktisk er. Forfatteren fokuserer spesielt på hvor ufortjent tilnavnene til William I (The Bad) og William II (The Good) faktisk er, når man ser på hva de faktisk gjorde for kongeriket sitt.
For meg var bøkene virkelig utrolig lærerike, og ga meg masse ny innsikt i en del av Europas middelalderhistorie som er alt for lite kjent, samtidig som det jo inneholder en syltynn link til vår norske historie, ettersom Normannerne nedstammet fra vikinger som slo seg ned i Frankrike. (Vår egen kong Sigurd I (Jorsalfare) tilbragte sommeren 1110 på vei til Palestina som gjester hos Roger, som da var storgreve av Sicilia, eller Sikilsøy som den omtales som i Snorres kongesagaer(Det fins ingen grunn til å tro at det at Sigurd ga Roger kongsnavn som omtalt i pkt 8 medfører riktighet))
Det var spesielt interessant å lese om hvordan Sicilia i store deler av middelalderen var et samfunn hvor katolikker, ortodokse (dette var jo så kort tid etter det store skismet at det ennå fantes håp om gjenforening av kirken) og muslimer levde sammen uten større religionskonflikter, til tross for at dette var i korstogenes velmaktsdager.
Anbefales for alle med interesse for historie, og ikke minst også for de med interesse for religion og religionshistorie.
Bøkene tar for seg hele historien til det normanniskstyrte kongedømmet Sicilia. Vi får høre om de første frankiske normannerne som under hundre år etter Gange-Rolvs død kom til Sicilia og de sørlige delene av den italienske halvøya, først som leiesoldater, senere med klare mål om å oppnå adelsposisjoner, og følger dem så i nesten 200 år til kongedømmets fall.
Den første boka tar oss gjennom perioden fra 1016 til 1130, hvor det stadig kommer flere normannere til Italia for å prøve lykken, gjerne som en konsekvens av at det var begrenset hvor små enheter man kunne dele baroniene og gravskapene i Normandie opp i, så sønnene som ikke lå an til å arve farens tittel heller prøvde seg i sør. Et vendepunkt i historien kommer med ankomsten til Robert Guiscard, som ikke bare nøyer seg med å være en av den tysk-romerske keisers vasaller, men gjør de første forsøkene på å samle flere og flere av de føydale enhetene på halvøya. Når hans halvbror Roger så kommer og på oppdrag fra sin bror erobrer hele Sicilia er vi virkelig i gang. Den første boka slutter med at paven blir nødt å godta opprettelsen av kongedømmet Sicilia og kroner nevnte Rogers sønn Roger til konge. (Det er _mange_ med samme fornavn i begge bøkene, så det er veldig nyttig med slektstrær for kongeslekta og en av de andre sentrale slektene bakerst)
I den andre boka følger vi kongedømmets historie fra Roger IIs kroning i 1130 til det til slutt igjen faller i klørne på keiseren i 1194. På veien møter vi en rekke mer eller mindre kjente historiske skikkelser, hvor de fleste har det til felles at de hadde fortjent å være bedre kjent enn hva de faktisk er. Forfatteren fokuserer spesielt på hvor ufortjent tilnavnene til William I (The Bad) og William II (The Good) faktisk er, når man ser på hva de faktisk gjorde for kongeriket sitt.
For meg var bøkene virkelig utrolig lærerike, og ga meg masse ny innsikt i en del av Europas middelalderhistorie som er alt for lite kjent, samtidig som det jo inneholder en syltynn link til vår norske historie, ettersom Normannerne nedstammet fra vikinger som slo seg ned i Frankrike. (Vår egen kong Sigurd I (Jorsalfare) tilbragte sommeren 1110 på vei til Palestina som gjester hos Roger, som da var storgreve av Sicilia, eller Sikilsøy som den omtales som i Snorres kongesagaer(Det fins ingen grunn til å tro at det at Sigurd ga Roger kongsnavn som omtalt i pkt 8 medfører riktighet))
Det var spesielt interessant å lese om hvordan Sicilia i store deler av middelalderen var et samfunn hvor katolikker, ortodokse (dette var jo så kort tid etter det store skismet at det ennå fantes håp om gjenforening av kirken) og muslimer levde sammen uten større religionskonflikter, til tross for at dette var i korstogenes velmaktsdager.
Anbefales for alle med interesse for historie, og ikke minst også for de med interesse for religion og religionshistorie.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar